Orfeo ble begynnelsen

Opera Regi:| Christopher Alden Med:| Furio Zanasi| Marianne Beate Kielland| Isa Gericke| Njål Sparbo| Johannes Weisser

Orfeo er alle operaers mor, og den var tidsriktig produsert og velplassert i det nye huset, der den fikk æren av å være den første operaoppsetningen.

Claudio Monteverdis Orfeo hadde première i 1607 i Mantua i Italia. Operaen blir regnet for å være historiens første. Monteverdi var 40 år gammel da den ble produsert. Han var ansatt ved hoffet i Mantua i ti år. I 1613 flyttet han til St. Markuskirken i Venezia, og i 1642, året før han døde, ble hans opera Poppeas kroning satt opp. Den er i ettertid sett som hans viktigste musikkdramatiske verk.

Orfeo ble på midten av 1900-tallet revitalisert i forbindelse med fornyet interesse for eldre musikk, og fremføres nå relativt hyppig.

Opprinnelig var det ikke intensjonen, men faktum er at Monteverdis 400 år gamle mesterverk ble premièreverk i det nye huset i Bjørvika. Dermed ble Scene 2 arena for den første musikkdramatiske fremførelsen der i gården. Det var ingen dårlig start. Rommet er intimt med fine akustiske egenskaper og vel egnet for en opera i dette formatet. Fortellingen om Orfeo som vil hente sin Euridice tilbake fra dødsriket, er en beretning om musikkens makt og betydning. Nå gikk det ikke slik Orfeo ønsket, men etter Apollons inntreden blir han likevel elevert til de himmelske sfærer der han komponerer musikk i all evighet.

Alessandrini.
Operaen er spesiell, og den krever en leder som kjenner stil og innhold og er i stand til å gjenskape det. Rinaldo Alessandrini er en slik, og torsdag viste han sin kapasitet til fulle. Han spilte cembalo, orgel og dirigerte alt etter behov. Det resulterte i et musikalsk fundament med rytmisk og orkestral spenst. Der lå rammeverket i det barokke tonespråket med bredde og intensitet.

Solistisk.
I visse henseender er Orfeo solistisk. Det gjelder især de tre siste aktene der intensiteten kommer til overflaten. Åpningen er derimot preget av ensemblesang. I disse legges premissene for det som skal foregå, og der opptrer solistene sammen som korgruppe. Det er et stilistisk grep som skaper spenning og variasjon.

Internasjonalt og norsk.
Det vokale ensemblet var sammensatt av unge utøvere. Furio Zanasi som Orfeo, Anna Simboli som La Musica, Luca Dordolo som Pastore og Matteo Bellotto som Spirito var den importerte kjernen. Denne var supplert med fremragende, unge norske utøvere som Marianne Beate Kielland som Messagiera/Prosperina, Isa Gericke som Euridice, Njål Sparbo som Caronte og Johannes Weisser som Plutone/Pastore. I dette lå bevisstheten om å presenterte noen av våre beste talenter som nettopp i en slik oppsetning viste evne til å fylle krevende oppgaver.

Regi og scenografi ivaretok intimiteten. Med små grep falt alt på plass, og i sum var det en flott forestilling.

Isa Gericke som Euridice og Furio Zanasi som Orfeo i en scene fra oppsetningen av Orfeo på Den Norske Opera i Bjørvika.

Aftenposten, Idar Karevold, 30. mai 2008