Intens "Barabbas" i Operaen

BARABBAS
Regi:| Winge Stein
Med:| Fegran Espen| Sparbo Njål| Høisæter Hege| Carlsen Toril| Kruse Tone| Sundquist Bjørn
Urpremière på Ketil Hvoslefs opera "Barabbas"
Libretto av Ketil Hvoslef basert på et skuespill av Michel de Ghelderode
Den Norske Operas Orkester og Kor ledet av Christian Eggen
Regi: Stein Winge
Med: Espen Fegran, Ketil Hugaas, Nils Harald Sødal, Toril Carlsen og Bjørn Sundqvist

Musikk som fulgte dramaet uten å overskygge det, og en regi som ivaretok det tidløse aspektet i beretningen.

Ketil Hvoslefs opera er blitt et betydelig verk. Premièren torsdag var intens, dramatisk, gjennomsiktig og balansert. Det siste hadde med musikk, tekst og regi å gjøre. Det er sjelden å oppleve en ny opera, og det er enda sjeldnere å oppleve en som synes så gjennomarbeidet. Orkester og kor var veltrimmet. Handlingen hadde bevegelse uten at noe albuet seg frem på bekostning av noe annet. Kanskje skyldes det et fint samarbeid mellom de ansvarlige, eller også lå det i Hvoslefs disposisjoner i libretto og musikk. Sistnevnte var i god forstand akkompagnerende. Den vibrerte med ustoppelig energi, rytmisk raffinement og tilbakevendende motiviske assosiasjoner - det være seg i melodikk, instrumentasjon, linjespill og puls. Det bidro til form og helhet.

"Barabbas" handler både om fortid og nåtid. Ved at beretningen som er påskens, kan tidfestes, så handler den også om det som kan ha funnet sted mellom det som var den gang og det som er i dag. Det gir dramaet rom og en altomfattende aktualitet. Det refereres til Barabbas i den bibelske beretningen, skikkelsen passeres i hast og den fremstår egentlig ikke som aktør. I den litterære ettertid er den delvis blitt det, og i operaen er librettoen basert på et skuespill av Michel de Ghelderode som både Hvoslef og Winge har arbeidet med tidligere. Når det nå ble opera, var det Winge som overbeviste Hvoslef om at han burde skrive. Winge må ha gjort det grundig. Det er blitt en opera som mange bør oppleve.

Personlig overskudd Espen Fegran som Barabbas var i besittelse av et personlig overskudd. Han og Bjørn Sundquist som Judas var gjennomgangsskikkelser i stykket. To av medspillerne, Ketil Hugaas og Nils Harald Sødal, hadde to forskjellige roller. I åpningsscenen sang de henholdsvis Bad Thief og Good Thief, mens de senere opptrådte som Herodes og Pilatus. Dette grepet ga mening. Bad Thief og Herodes er gjennomgående negative og lite sympatiske, mens Good Thief og Pilatus har forsoningens trekk ved seg. Dermed ble de gjennomgangsfigurer, de var i grunnen de samme bare med forskjellig klesdrakt.

Toril Carlsen som prest og Thor Inge Falch som ypperstepresten Caiaphas var myndige maktpersoner, mens Bjørn Sundquist i sin talerolle lot de ulike sidene i den labile Judas komme frem. Njål Sparbo og Hege Høisæter som henholdsvis Showman og Clown spilte på mange strenger i siste akt, og Elin Kristin Hagen sang vakkert i rollen som Magdalene.

Hvoslefs tonespråk krever stor presisjon både melodisk og rytmisk. Espen Fegran i tittelrollen gjorde en formidabel innsats. Det stilles særlige krav til en som i en slik sammenheng både skal spille teater og følge opp de musikalske sidene i partituret. Det gjorde han og var en bærende kraft.

Christian Eggen sto i spissen for et velspillende orkester og kor. Hvoslefs opera er et musikkdramatisk verk som har livets rett. I første omgang ved Den Norske Opera. Librettoen er engelsk, og den bør så absolutt spilles under andre himmelstrøk.

Dronning Sonja overvar fremførelsen.

Idar Karevold, 18.10.2006