Sær messe i fri flyt

Konsert: Det er høyt under taket i Metodistkirken, likevel ble det trangt for Musikkteaterets stemmeprakt.

Rossini: Petite Messe Solenelle
Musikkteaterets kor
Chorus
Marthe Werring, sopran
Trine Øien, mezzo-sopran
Harald Bjørkøy, tenor
Njål Sparbo, bass
Knut-Erik Jensen, klaver
Frode Andersen, akkordeon
Orwar Eriksson, dirigent

Den kan fremstå som litt sær. En messe med full solistrekke og kor, men med klaver og akkordeon som akkompagnement. Likevel ble den slett ikke sær da Musikkteatret fremførte Rossinis Petite Messe Solennelle i Metodistkirken i går kveld. For det var en solid utmeislet fremføring som ble presentert, med et solistgalleri, som vi kjenner godt fra før, men som likevel viste seg fra nye overraskende sider. For dette er solister som ikke unner å hvile seg, men som tydeligvis stadig er i utvikling. Til og med koret overrasket, først og fremst i mannsrekken. For med litt flate vokaler i kvinnestemmene, blir det en påminnelse om det som er Musikkteatrets konsept, nemlig en optimal blanding av profesjonelle og amatører.

Men det er profesjonaliteten som står i forgrunnen. Det gjelder også for akkompagnementet, som setter an verkets preg fra de første taktene av. Den karakteristiske litt hoppende akkompagnementsfiguren til å begynne med er dette verkets kjennemerke. Og Knut-Erik Jensen turnerer dette med full modenhet, så det fremstår som slik det skal være. For her ligger det en energi, som må formes slik at den kan bære dette mektige verket videre. Og med akkordionets liggende toner, blir energien fanget opp slik at stemmene i neste omgang får flyte fritt videre. Og dette samspillet behersket Forde Andersen og Knut-Erik Jensen på en fortreffelig måte.

Og det var nettopp fri flyt det gled over i etter hvert som vi kom over i credo-satsen, der Harald Bjørkøy bar "Domine Deus"-leddet opp i de aller høyeste sfærer, helt uanstrengt og med enda mer overskudd på lager. Og her spilte alle på lag idet Njål Sparbo ga "Quoniam"-leddet en forankret autoritet i alle registre. Marthe Werring viste hvordan uanstrengt kraft bæres av de mest intime diminuendoer i "O salutaris", mens Trine Øien ofret absolutt alt i "Agnus Dei"-satsen. Sammen viste de hvordan denne messen kunne stå frem som både lett tilgjengelig og samtidig ganske dyptloddende. Heller ingen tvil om at Orwar Eriksson er rett mann på rett plass. Det ble en utrolig fin helhet.

Hroar Klempe, Adresseavisa, 15. mai. 2006