En dirigent å lytte til

KONSERT
Oslo-Filharmonien ledet av Arvid Engegård
Solister: Siri Torjesen, sopran og Njål Sparbo, baryton
OSLO KONSERTHUS

Engasjerende program og en norsk dirigent det er vel verd å lytte til.

Arvid Engegård har arbeidet som fiolinist og kammermusiker i utlandet i mange år. Nå virker han også som orkesterdirigent, og det er ingen tvil om at han har et betydelig talent. Engasjementet og overblikket er der i fullt monn, og han viser en sjelden musikalsk innsikt.

Først på programmet i går sto Arne Nordheims Orkestersuite fra balletten Stormen. Det ble en bekreftelse på de billedskapende egenskapene i det musikalske materialet. I sammensetningen av satser - de spilles i ett - fremkommer kontraster som fenger. Suiten er i så måte selvstendig.

Fremførelsen var engasjerende. Engegård ledet med myndig hånd og blikk for de store linjene i det musikalske forløpet. Sopranen Siri Torjesen og barytonen Njål Sparbo gled med sine korte innslag inn i de store sammenhengene.

Det var vakkert, dramatisk og bejaende med en rik og variert orkesterklang som la et teppe av opplevelser inn over publikum. Det åpnet seg en eventyrverden der Nordheims tonespråk kom til sin rett.

Mozart Det andre verket på programmet Wolfgang Amadeus Mozarts Symfoni nr. 41 i C-dur, K. 551 «Jupitersymfonien» er en musikalsk nøtt for ethvert symfoniorkester av i dag.
Fremførelsen var i visse henseender direkte briljant, og det kan tilskrives Engegårds tilnærming til materialet. Det var en kammermusikalsk intensjon i tolkningen som først og fremst viste seg i de tre første satsene. Tempovalget i åpningssatsen, disponeringen av materialet med utsøkt frasering, glassklar fargebruk og artikulasjon resulterte i et Mozart-spill av det sjeldne. Det ble fulgt opp i de to etterfølgende satsene med elegante og velplasserte satskontraster. I siste sats ble imidlertid tempoet i raskeste laget. I løpet av de tre første ble det akkumulert en betydelig grad av spenning. Den kunne ha funnet sin utløsning i en eleganse som ikke nødvendigvis hadde rokket ved klarheten. Den briljante fugesatsen som Mozart egentlig laget, ble absorbert i et tempo der det ikke var mulig å yte full rettferdighet til den.

Men likevel, det var lovende trekk ved tolkningen som viste at Arvid Engegård er en orkesterleder det er grunn til å følge med interesse.

Idar Karevold, Aftenposten, 29. oktober 2004