Kontraster i kormusikk

En arrangør vil gjerne vise forskjeller. De var store fra én dag til den neste i Oslo domkirke. Søndag sto ur-fremførelsen av Iver Kleives Requiem på plakaten, og mandag fulgte en tidebønn ved Schola Gregoriana Pragensis.

Kommentator Bevegelser mellom slike ytterpunkter skaper bredde og gjør en festival til noe annet enn en samling programmer.

Iver Kleive er først og fremst organist. Som sådan har han bidratt til utallige plateinnspillinger. Dessuten dirigerer han et kor som i en periode også bar hans navn. Som musiker krysser han genregrensene når det passer. Det gjorde han søndag da han fremsto som komponist av et requiem.

Med seg på laget hadde han Trondhjems Studentersangforening, en sangglad forsamling i stort antall som under Gavin David Lees ledelse viste besmittende entusiasme og innsatsvilje. De hadde bestilt verket av Iver Kleive som selv satt ved orgelet. Mezzosopranen Marianne Beate Kielland og bassbarytonen Njål Sparbo var solister.
Dristig Så vidt vites har ikke Iver Kleive profilert seg som komponist tidligere. Det var mildt sagt dristig å gi seg i kast med et requiem. Den urgamle latinske teksten som er lang, var for anledningen forlenget mot det endeløse med innlagte norske tekster. Slike tekstflater krever et formalt grep for å gi sammenheng og mening. De fleste lyttere har dessuten hørt et requiem før, og det skaper forventning.
Den umiddelbare løsningen lå i innsatsen til de medvirkende. Koret hadde trøkk, det samme hadde orgelet, og i mer dempede partier fløt solistene over klangene på en måte som ga en skjønn forening.

Men verket ble langt. I orgelet var det vendinger som var gjenkjennelige fra Kleive-innspillinger med folkloristiske islett, raffinerte og med godt fingerarbeid, men ikke tilstrekkelig til å skape sammenheng, spenning og mening i en omfattende og eksistensiell farget tekst. Koret hadde ressurser og imponerte ved å holde det gående i nesten halvannen time uten pause, og solistenes innsats var upåklagelig.
Kanskje er det noe ved vår tid å tro det er mulig å gripe en uendelig tekst som er formet gjennom århundrer, og gjøre den til sin i en stakket stund. Denne gangen ble den for svær. Tekst og musikk beveget seg i ulike sfærer, og de lot seg ikke forene.
Kontrast En helt annen dimensjon inntrådte da koret Schola Gregoriana Pragensis under ledelse av David Eben - forøvrig sønn av komponisten Peter Eben - fremførte Vesperae de beate Maria Virgine i Oslo domkirke mandag. Den gregorianske tidebønnen var i sin enkelhet og med sitt samspill mellom ord og musikk uendelig vakker. Koret som har gjort denne liturgiske musikken til sin uttrykksform, løftet og ga den også et glimt av en tradisjon som hos oss hørte hjemme i en tid da byens hovedkirke het St. Hallvard og lå et helt annet sted enn dagens domkirke.

Mange hadde funnet veien til fremførelsene. Det er et behov hos folk å møtes under kirkehvelv i disse dager.

Idar Karevold, Aftenposten, 26.03.2003