DØDENS GRU og lindring

Oslo Kirkemusikkfestival, Domkirken: Iver Kleive: Requiem Trondhjem Studentersangforening, dir. Gavin David Lee, Iver Kleive, orgel, Marianne Beate Kielland, mezzosopran og Njål Sparbo, bassbaryton.

Iver Kleives «Requiem» er storslått og enkelt, monumentalt og intimt på en gang. Dødsmessen griper, gleder og groover.

Det nye verket fra den allsidige musikeren veksler mellom voldsomme utladninger for orgel pluss 70-manns kor, og enkle, melodiøse bønner for solister, med lavmælt akkompagnement. Dissonanser og huggende repetisjoner skildrer dødens gru og dommedag, mens myke koraler uttrykker trøst og lindring.

Kleives «Requiem» er med andre ord klart bundet til tradisjonen, nærmere bestemt den latinske dødsmessen komponister som Mozart, Berlioz og Fauré også har laget musikk til. Samtidig er verket så absolutt skrevet i vår tid, med fri blanding av gamle og nye, klassiske og popmusikalske elementer.

Ved urfremføringen i Oslo domkirke i går tok komponisten selv oppmerksomheten fra start, med en heidundrende åpningssekvens fra orgelkrakken. Med et mannskor på toppen var det lite å si på trøkket i det hele, og videre gjennom kvelden skulle de groovy og til dels høyrøstede partiene fra orgelpiper og herrestruper - Trondhjems Studentersangforening - bli en stadig kilde til glede. Det samme gjaldt solistene, Marianne Beate Kielland og Njål Sparbo, med sine fløyelsmørke bidrag fra flanken på galleriet.

I mine ører er Kleive på sitt beste når han bruker det han kaller inspirasjonen fra tekno og «de unge musikkanalene» og støper det inn i kirkemusikalske former. Det gjør orgelet fysisk og den gamle teksten - her både på latin og nynorsk - rytmisk på nye måter. Også de helt enkle melodiene og korharmoniseringene klang fint, i går med et gripende høydepunkt i «Agnus Dei»-satsen.

Dessverre beveger det enkle seg over i det banale en del ganger, og noen av kontrastene i musikken virker nokså brå og uorganiske. Det siste kan ha med fremføringen å gjøre, men også komponist Kleive kunne arbeidet mer med grenseoppgangene mellom spennende og sprikende.

ASTRID KVALBEIN - VG, 24.03.2003