kommentar

OSLO KIRKEMUSIKKFESTIVAL

Uten profesjonelle dimensjoner Kjell Mørk Karlsens Johannespasjon i Trefoldighetskirken søndag var vakker, men ikke spennende. Det hadde med tolkningsforståelsen å gjøre.

Det vakre ble så fremtredende at det overskygget andre sider. Dermed forsvant noe av engasjementet.

Idar Karevold Tekstene var på latin. Ved å benytte et språk som ikke hører til en bestemt folkegruppe, får budskapet en universell dimensjon. Johannesevangeliets beretning om Jesu lidelse og død er poetisk, men ikke uten dramatisk nerve. Den kan bli borte i den latinske språkdrakten som for oss synes mer omstendelig enn pågående, især i replikkvekslingene.

Kjell Mørk Karlsen hadde valgt et instrumentarium med to oboer, to celli og orgel. Foruten kor var det med tre solister, én evangelist, eller forteller, og to rolleinnehavere, Kristus og Pilatus.

Fin balanse Fremførelsen var ved Bergen Domkantori, bassbarytonen Njål Sparbo som Kristus, Likka Leppänen som Pilatus og Magne Skrede som evangelist. Oboistene Marion Walker og Hege Sundt, cellistene Cecilia Fossheim og Hans Josef Groh og organisten Tor Grønn utgjorde instrumentalensemblet og Magnar Mangersnes dirigerte.

Instrumentalistene hadde sin selvstendighet i det å kommentere forløpet. Karlsen hadde funnet en fin balanse i bruken av dem, de spilte fremragende og var til berikelse.

Problemet lå i korets ensidige klang. Energien og dramatikken som tilligger en så stor enhet, var ikke tilstede. Dermed ble heller ikke mulighetene i det musikalske materialet realisert. Evangelisten svingte seg i soloavsnitt opp mot høyder uten at de virket innarbeidet og ble en naturlig del av konseptet. Njål Sparbos bass klang vakkert, og den unge Likka Leppänen var et lovende talent.

Forvaltning Fremførelsen rører ved det faktum at det i dag ikke finnes profesjonelle kor i vår midte. Sangere som kunne inngå i slike, blir ikke beskjeftiget. Kirken som arnested for vår sangkultur har en betydelig arv å ivareta. Blant annet sitter den på en musikklitteratur som på korsiden er vår mest rikholdige uten at det blir gjort bestrebelser på å løfte den inn profesjonelle rammer. I så måte ligger utviklingen på sangsiden etter den instrumentale der påpekingen der manglende investeringer har ført til at storsamfunnet har satset midler på en utbygging av ensembler og orkestre. Det spørs hvor lang tid kirkemusikken egentlig kan leve med at dens musikalske arv forvaltes av enkeltstående stillinger uten at det blir etablert faste profesjonelle grupper som løfter den musikalske praksis mot nye mål. Nå utdannes det flere sangere til profesjonelle tjenester enn noen gang. Den tyske organisten Ludger Lohmann som spilte i Domkirken søndag kveld, etterlot ingen tvil om at han hører til eliten på sitt instrument. Med Max Regers Suite i e-moll, opus 16 og Maurice Duruflés Suite opus 5 på programmet vartet han opp med mesterlig spill. Instrumentet i kirken klang også godt, men det er en gåte at noen av tungestemmene er så ustemte at de nestensynes parodiske.

Dette har vært påpekt siden instrumentet var nytt, og er vel egentlig ikke til å leve med for dem som arrangerer en festival hvert år.

Mandag fremførte organisten Halgeir Schiager Peter Ebens «Job» med tekstresitasjon ved skuespilleren Knut Risan. Schiager har høstet lovord og priser for sitt spill. De er fortjent, og fremførelsen mandag plasserte musikk og tekster i en meningsfull helhet.

Idar Karevold - Aftenposten, 06.03.2002