OPERA Gammel tragedie til ny musikk

Den Nationale Scene torsdag:
Håkon Berge: BAKKANTINNENE
Et musikkdramatisk verk basert på Evripides' tragedie Imponerende oppsetning med skuespillere, dansere, korsangere og musikere fra Bergen

Målet var å forene kreftene i Bergen i en musikkdramatisk oppsetning. Fadder for prosjektet var daværende teatersjef Ketil Egge, komponisten Håkon Berge fikk oppdraget, og resultatet forelå til åpningen av årets festspill. Det er en opprinnelig intensjon ved Festspillene at de skal inspirere til forenet innsats i byens kulturliv. Det var dette som lå til grunn for samarbeidet mellom BIT 20 Ensemble, Nye Carte Blanche, Bergen Filharmoniske Kor og Den Nationale Scene.

Pretensiøst
Prosjektet var pretensiøst. De gamle greske tragedier ligger ikke umiddelbart for hånden når det skal produseres moderne musikkteater. Oppsetningen kunne heller ikke karakteriseres som en vitalisering av et gammelt stoff.

Evripides' tragedie ble et utgangspunkt for å gjøre noe med de stedlige ressursene i musikk og teater i festspillbyen Bergen. Den gamle greske tragedien kunne øynes, men den kom ikke så nær at det ble nødvendig å ta stilling til dens betydning og aktualitet.

Bakkantinnene ble en suksess. Dette må tilskrives det musikalske materialet og de visuelle sidene ved oppsetningen. For å ta det siste først, Bentein Baardsons regi, Kari Gravklevs scenografi og kostymer, Torill Bernateks koreografi og Bodil Kvammes dramaturgi skapte visuelle effekter og en atmosfære som i seg selv holdt oppmerksomheten fanget i de vel 70 minuttene spillet varte.

Men selve fundamentet ved siden av de gamle tekstene i Georg Johannesens gjendiktning, var Håkon Berges musikk.

Den var avstemt til de dramatiske elementene i tekstene, og den hadde de melodiske, rytmiske og atmosfærebringende grunntrekkene som lot seg danse og synge til. Håkon Berge kunne håndtere teatersituasjonen og hadde med enkle virkemidler skapt visuelle og auditive assosiasjoner som understreket og utvidet grunnlaget for den dramatiske opplevelsen. Brikkene falt på plass innenfor en ramme der det var vokale spenningspunkter, bevegelsesdominerte sekvenser og et samspill mellom lys og lyd.

Bentein Baardson visste å utnytte et stort rom.

Scenebildet var effektivt med på å understreke dramaets dimensjoner, der porten ved enden av den lange oppstigningen ikke unnlot å bringe tanken hen på dualismen mellom det guddommelige og det menneskelige. I dette bildet var det en effektiv bruk av lys som sammen med de musikalske innslagene ga en opplevelse av en totalitet.

Alle medvirkende, sangsolistene, skuespillerne, danserne, korsangerne og instrumentalistene hadde en likelig fordeling av oppgavene. Likevel, en særlig honnør til sangsolistene, Guri Egge som Dionysos, Njål Sparbo som Pentevs, Ketil Hugaas som Kadmos, Anne M. Eikaas som Agave og Berte Synnøve Taraldsen som Tiresias, for deres innsats som bærere av krevende tekstlige og vokale innslag.

Ingar Bergby var ypperlig kapellmester, og med stor autoritet holdt han sammen på et musikalsk apparat som var spredt over hele scenearealet.

Idar Karevold - Aftenposten, 24.05.1997