Flott totalkunst

TEATER
Evripides/Håkon Berge: Bakkantinnene
DEN NATIONALE SCENE, BERGEN

Den Nationale Scenes stormannsgale prosjekt med Evripides' greske tragedie "Bakkantinnene" som totalkunstverk med nyskreven norsk musikk og et femtitall aktører på scenen, landet på beina under urpremiæren i går. Og vel så det. Denne makeløse samarbeidsoppsetningen ga tidvis fascinerende glimt av et drama med mennesket i gudenes vold.
Det var nå avdøde teatersjef Ketil Egge som tok initiativet til dette halsløse fellesprosjektet mellom Festspillene, DNS, Bergen filharmoniske kor, Nye Cart Blanche og kammerensembelet BIT 20 Ensemble.
Målet var å få kreftene til å dra i lag, og å skape et gesamtkunstwerk, totalkunst, med basis i en klassisk teatertekst. Evripides' drama om mennesket mot guden, mann mot kvinne, rasjonalitet mot beruselse og irrasjonalitet ble valgt, Håkon Berge fikk i oppdrag å skrive ny musikk, koreografien ble overlatt Torill Bernatek og regien Bentein Baardson, og resultatet ble altså sluppet løs i går kveld.

Ekstase
Et gresk kor i fillete jordfargede kostymer, med thyrsosstaver og teatermasker, omkranser den skråstilte sirkelrunde plattingen på Den Nationale Scene. Til den gjentatte resitasjonen "Dionysos er nær" vokser ekstasens gud Dionysos opp av gulvet, i danseren Jens Graffs androgyne skikkelse. Slik dette dramaet er konspirert på Den Nationale Scene er det vel så meget et stykke om de kvinnelige og mannlige kreftene, om driftslivet og den sunne fornuft som sliter i et menneske, som et skjebnedrama om mennesket og guden.
Kort fortalt handler Evripides' tragedie om kong Penthevs av Theben som ser hvordan dyrkelsen av guden Dionysos ødelegger Thebens kvinner. Han vil kvitte seg med guden, men drepes av sin egen mor, som er i en vill rus, når han spionerer på kultdyrkerne. Guden seirer, og mennesket erfarer at dets vilje har liten makt sammenliknet med gudenes.

Ekspressivt
Gjennom resitasjon, sang, kultisk og indisk inspirert dans og Håkon Berges nyskrevne musikk, trekkes linjene for et drama der kong Pentevs nesten allerede har tapt i utgangspunktet. Svakheten ved oppsetningen er at den ikke helt får fram det dramatiske forløpet og historiens dramatiske kvaliteter.
Det skyldes at musikken og dansen får dominere på bekostning av ordet og det teatrale. Det er lett å skjønne at regissør Bentein Baardson har gitt spesilt musikken så fremtredende plass i helheten, fordi Håkon Berge har komponert musikkdramatiske scenebilder med stor ekspressivitet og sterke klangfarger. De trekker tankene til en Alban Bergs "Wozzeck", selv om kanskje det rytmiske element burde vært sterkere i musikk om dionysisk kultdyrkelse.

Forførerisk
Av sangsolistene må Guri Egges Dionysos og Njål Sparbos Penthevs fremheves, likeledes Jens Graffs dansende Dionysos; forførende, suveren, kontrollert og med langt rødt valkyriehår.

Det er sjelden det skapes ny musikkdramatikk her til lands, og fra en noe deklamatorisk start, vokser denne "Bakkantinnene" seg til å fascinere med sine opptrinn, sin sans for det mytiske og sitt særegne nærvær. Baardson har åpenbart trukket veksler på regien i den gigantiske OL-åpningen, men har lagt til mye mer. Som det heter her: "Kunnskap alene gjør ingen mann glad."

Hans Rossiné, Dagbladet, 22. mai 1997