Liksom dionysisk rus

Festspillene i Bergen
teater/musikkdrama
"Bakkantinnene"
Basert på Evripides' tragedie
Norsk gjendiktning ved Georg Johannessen
Musikk av Håkon Berge
Mektig og sterkt stilisert versjon av Evripides' drama som imponerer mer enn det engasjerer.

Rusen og ekstasen som er vinguden Dionysos' kjennetegn kommer knapt nok til uttrykk i det skjebnetunge dramaet som Bentein Baardson og Bodil Kvamme har anrettet omkring Håkon Berges musikk.

En streng og drømmende gudeskikkelse settes i stedet for opphavsmannen til den dionysiske livsglede, i hvert fall i de konsekvensene det får å stå ham imot. Men så har forestillingen likevel et litt vilt og rebelsk trekk slik Jens Graff fremstiller den dansende guden med dobbeltskikkelsen, med Guri Egge som den syngende side.

Dette skaper en spenning som sårt trenges i en mektig, visuelt rik og flott regi og scenografi. For den er tross alt fattig på elementer som beveger sinnene og rører hjertene. Seremoni og rituell gudsdyrkelse er det vi får i stedet for den ekstatiske henrykkelsen man er vant til å forbinde med Dionysos.

Er det hele en misforståelse av mytiske dimensjoner, og er det Baardson som har sett rett når han skaper høytid og alvor i langsomme, stiliserte former  omkring guden og hans konflikt med mennesker som ikke vil ta imot hans lære? Eller har musikk og regi påvirket hverandre gjensidig i å skape et noe tungt og monotont preg?

Det er kvinnene og de gamle som i første rekke følger Dionysos' lære, mens kongen Pentevs står ham imot. I denne motsetningen har det i forskjellige moderne oppsetninger av Evripides' drama vært lagt mye, f. eks. med Dionysos-tilhengere som farlige fundamentalister og Pentevs som eksponent for det rasjonelle og logiske.

Det kan jo diskuteres, men ikke i forbindelse med denne oppsetningen hvor visuell prakt og tyngde erstatter en mer gjennomarbeidet tolkning. Pentevs' skjebne som motstander av guden er i hvert fall å bli drept av sin egen mor Agave, som leder for bakkantinnene, gudens kvinnelige dyrkere og støttespillere. Heller ikke scenen hvor Agave endelig innser at hun har drept sin egen sønn får her den desperate, tragiske dimensjon man ville ventet.

Men så altså Jens Graff som den dansende Dionysos, en utfordrende skikkelse med et lystent og sensuelt preg som kombinerer maskuline og feminine trekk på en spennende, litt udefinerbar måte. Hans dans har spenst og individualitet, mens de øvrige danserne går inn i en litt stivnet koreografi ved Torill Bernatek.

Men alt er deler av det samme mønsteret av det langsomt stiliserte, som også preger koret av skuespillere med messende resitasjon. Kari Gravklevs scenografi og kostymer eier en forførerisk skjønnhet og prakt, som bidrar til å gi oss illusjonen av stort og mektig drama.

Sissel Hamre Dagsland, Bergens Tidende, 22.05.1997

Det musikalske navet

Håkon Berges nyskrevne musikk betegnes i programmet som selve navet i hjulet dor det musikkdramatiske verket "Bakkantinnene". Et nav som til tider kunne gå på et stilistisk "frihjul", mens det andre ganger kunne virke som en bremse på forestillingens dramatiske forløp. De til dels lange suggestive, men monotone rytmesekvensene kunne mangle litt smøring, selv om klangbildet var virkningsfullt nok. Håkon Berge har derfor ikke skapt et musikkdramatisk verk som står på egne bein og egner seg for radiotransmisjon, men er derimot sterkt forbundet med den sceniske handling og de visuelle effekter.

Musikken beveger seg innenfor et fritt, modernistisk uttrykk med nærmest et konglomerat av elementer fra arkaisk pentatonikk og gregoriansk enstemmighet så vel som moderne rytmisk baserte musikkformer og klangbilder, delvis med en norsk, litt tung valør. Alt satt sammen til virkningsfulle, men til dels stereotype "lydkulisser".

Scenerommet på DNS gir åpenbare muligheter for musikkdramatikk når man tar moderne forsterkerteknikk i bruk. Det fungerte meget bra, selv om en del sanglige valører lett kan bidra til et pastisjepreg med kontaktproblemer mot salen. Musikerne i BIT 20 Ensemblet som var plassert på sidescenene med slagverksgruppen bakerst på hovedscenen trakk det maksimale ut av musikkens klanglige muligheter og ble med imponerende, men usynlig presisjon ledet av Ingar Berby.

Sangsolistene Njål Sparbo, Ketil Hugaas, Anne M. Eikaas og Berte S. Taraldsen leverte alle overbevisende sanglige prestasjoner med tydelige rolleskikkelser, selv om Guri Egges "Dionysos" fremhevet seg som mektig musikalsk glitrende.

Korsangerne fra Bergen Filharmoniske Kor opptrådte rutinert tilbaketrukket med virkningsfullt velklingende intervaller men musikalsk enkelt og til dels kjedelig bruk av koret.

Morten Johan Svendsen, Bergens Tidende, 22.05.1997

Lukk vindu