Avmattet Schubert

KONSERT Inger Dam-Jensen, sopran; Randi Stene, alt; Michael Kristensen, tenor og Njål Sparbo, baryton, med Oslofilharmoniens kor og orkester. Dir.: Heinz Wallberg.

Åpningsverket, Franz Schuberts lite spilte «Ouvertyre iitaliensk stil», lovet all verden. Men ingen ting ble innfridd resten av kvelden, på Oslofilharmoniens abonnementskonsert i Konserthuset i går kveld, der storsatsingen på Schuberts ass-dur-messe hadde samlet all oppmerksomhet på forhånd.

Heinz Wallberg og orkestret rammet altså presist i ouvertyren, sødmefylt, bevegelig og italieniserende, med Schubert som Verdis hemmelige forgjenger. I messen rammet de derimot forbi.

I så måte minnet konserten om hvor vanskelig det kan være å treffe det særegne tonefallet i Schubert, det som gir musikken liv, tvers gjennom det enkle og gjennomsiktige satsbildet. Men problemene meldte seg lenge før dette nesten klassisk kritiske punktet for enhver Schubert-framføring av et visst format.

Kor-krise
Ett av dem heter Oslo filharmoniske kor. For en tid tilbake avgikk Oslofilharmoniens Kammerkor ved døden. Etter gårsdagens konsert, den første uten Staffan Sköld som koransvarlig, kan vi konstatere at hovedkoret ikke har det så bra, det heller.

De lykkes når de får synge helt ut, sterkt og rett på.
Og de får faktisk til et slags pianissimo også, om enn med farlig mye luft som ufrivillig akkompagnement. Men alt imellom klinger ikke.

Dette er velkjente svakhetstegn ved større amatørkor og en katastrofe i Schubert, fordi mellomregistret er en hovedarena, ikke minst i ass-dur-messen. Resultatet er at korklangen blir dødvekt, og ikke tilvekst.

Dette lover ikke godt for Oslofilharmoniens framtidige satsinger på verk som behøver kor.

Uinspirert
Det gjorde ikke godt for helheten i Schubert heller, selv om det neppe forklarer hvorfor orkestret klang så uinspirert. Tilbake på valplassen sto solistkvartetten, noe anonymt den også, men likevel som et vagt løfte om hva som kunne ha vært.

Ståle Wikshåland - Dagbladet, 21.03.1997