Rørende romanser

De som gikk glipp av Njål Sparbos romansematiné i Bibliotekets aula på søndag kan gråte av gremmelse! Derimot kan de tilstedeværende publikummere godt ha felt en tåre eller to, i ren glede over en inderlig musikkopplevelse.

Det var to store personligheter som gjestet den etter hvert sagnsomsuste Aulaen i går.
Den ene ung, tidvis utålmodig, og til tross for en stor modenhet, fortsatt med en uferdig stemme.
Den andre bobler over av erfaring, og er profesjonell til fingerspissene.
Likevel virket Njål Sparbo og akkompagnatør Einar Steen-Nøkleberg forbausende like.
Begge hadde de noe av den samme knappe reservertheten og perfekjsonismen til stede i uttrykket.
På programmet sto Robert Schumanns "Dichterliebe" og Franz Schuberts "Scheanengesang", to store, romantsike sangsykluser.
Først ut var Schumann, med et knippe unge, tindrende, men også såre sanger.
Njål Sparbo har tdeligvis ikke sansen for dramatiske virkemidler og teatrale uttrykksformer.
Men fortettet og intim stemning klarte han og piansiten å frembringe.
At omstillingen til hver ny sang gikk så smertefritt, var imponerende. Hver eneste sang ble nennsomt og unikt behandlet.
At Sparbo ikke hadde behov for et eneste noteark, er kanskje det ytre tegnet på at han har sangene under huden.
Men også på andre må¨ter var dette merkbart. klangen, diksjonen, samspillet; ingen ting var overlatt til tilfeldighetene.
To sanger utmerkst seg særlig: Den silkemyke "Am leuchtenden Sommermorgen" og "Ich grolle nicht" med fyldig klang og dristig diksjon.
Om Schumanns snager hadde et vemodsskjær over seg, utløste Schuberts syklus den reneste sorg.
Så er da også disse sangene et vitnesbyrd fra en forsmådd og ulykkelig elsker.
Vi fikk høre flere av Schuberts sanglige mesterverk, blat dem "Ständchen", som fremført på en stillferdig, rolig måte i hvert fall ga undertegnede en ny opplevelse.
"Der Atles" var som et fortvilet skik, mens "Der Doppelgänger" ble mørk og mystisk.
De kompliserte møsntrenen i denne gjennomsiktige msuikken var tydelige.
Steen-Nøkleberg mestret elegant alle teknske utfordringer, og maktet å gjøre akkompagnementet til en del av sangen, slik det er ment å være.
Halvannen times kraftanstrengese ble belønnet med lang applaus og bønn om ekstranummer.
Det fikk vi, og her spilte Sparbo på sitt scenike register. Det hadde vært spennende å hørt og sett mer av den løsslupne skuespilleren vi ble presentert for her.
At aulaens akustikk er enestående, er en sannhet med visse modifikasjoner.
Den må nemlig være godt oppfylt, skal man nyte den aller beste klangen.
Njål Sparbos sparsomme annonsering får ta del av skylden for at ikke mange flere hadde funnet frem til denne konserten.

Marte-Kari Melkerud, Fredrikstad, 1996