Når Schubert blir tatt med ut på norske vinterveier er det snakk om den første norske innspillingen av hans Winterreise.

Forbilledlig Sparbo, genial Schubert
Njål Sparbo er den første nordmann som gir seg i kast med hele Schuberts Winterreise på plate etter å ha sunget hele verket i konsertsalen. Det dreier seg om musikk av et kunstnerisk format som krever at teksten er lytefri tysk, at fraseringene som skal særprege sangerens tolkning er fullt ut underlagt og springer frem fra forståelsen for både tekst og musikk, for enheten i Schberts genaiale kunstverk.

Det er langt fra enkel materie å handskes med, for nettopp i det tilsynelatende enkle ligger utfordringene i denne musikken. Sparbo har forstått det, og jeg må uten videre gratulere ham med en innspilling som etterlater et sug og savn fra øyeblikket den stilent og er slutt. Det er nemlig ikke bare verket som griper lytteren i meg så sterkt, det er like meget Sparbos tolkning, hans lyttende holdning og ikke minst hans evne til å skape en lett Schubert, som til gitarakkompagnemet, ikke en storkjeftet operasanger-versjon. Sparbos tysk er forbilledlig, og med denne platen tar sangeren steget inn på det internasjonale vokalpodiet. Jeg foretrekker Sparbos nyanserte og lettere stemme fremfor f.eks. Bryn Terfel, mens det å sammenlikne med innspillingene til Fisher-Dieskau og Gerald Moore, i grunnen ikke fører til annet enn en konstatering av at stemmene deres, på samme vis som tolkningene, er ulike. Fischer-Dieskau bringer musikkdramatikken inn selv i et stykke som "Frühlingstraum" i en tolkning med brå kast, noe Sparbo i sitt dypere stemmeleie også gjør, men kanskje uten samme effekt, rett og slett fordi hans leie er dypere.

Einar Steen-Nøkleberg er en svært klangbevisst og ganske dramatisk ledsager, noe som uten videre kler Sparbos innfallsvinkel til det musikalske stoffet, fordi det gir sangeren mulighet til (også) å overdrive uttrykket, gjør sangene personlige. Ved å gjøre nettopp det treffer Sparbo lytteren i meg hjemme, og det fortjener oppmerksomhet, langt utover det vanlige.

Winterreise handler om å miste håpet, skriver Sparbo i plateteksten, og motbeviser det klanglig i samme sekund som du får musikken ut av høyttallerne: For her er det vokalkunst som langt fra stiller seg i håpløs-køen, og vi som lytter kan bare håpe på mer fra samme kilde, vinter eller ikke.

Espen Mineur Sætre, Morgenbladet, 10. mai 1996