Njål Sparbos "Winterreise" en begivenhet

"Winterreise"
Av Franz Schubert
Musikk: Wolfgang Amadeus Mozart
Libretto: Da Ponte
Regi: Sveinn Einarsson
Scenografi: Alistair Powell
Musikalsk ledelse: Roar Ketil Leinan
Njål Sparbo, bassbaryton
Einar Steen-Nøkleberg, piano
1 CD Quattro

Denne CDen må være det beste Njål Sparbo ennå har gjort, på konsert eller på plate. Det er en virkelig begivenhet innenfor tolkningen av Lieder her i landet, og den burde også kunne vekke oppmerksomhet utenfor Norges grenser.

Sparbo stiler høyt når han vier sin solo-CD nr. 2 til Schuberts "Winterreise" fra 1827 - selve "kongen" blant sang-sykluser, mesterverket ingen komponist senere har overgått, eller engagn nådd opp til.

DESIDERT HEDER
Med uvurderlig hjelp fra Einar Steen-Nøkleberg (som for øyeblikket høster stor fagnad i Storbritannia for sin NAXOS-Grieg) kommer Sparbo fra sitt vågestykke ikke bare helskinnet, men med desidert heder. Dette er mye mer enn et "sympatisk forsøk", det er en fullbåren og sterk tolkning med en egen profil, et eget "ansikt". En tolkning som virkelig «plasserer seg» blant de tilgjengelige moderne innspillinger av verket.

UNGT OG "HUDLØST"

"Winterreise" er mange ting: En romantsik elegi over tapt kjærlighet (en forsmådd elsker streifer planløst omkring i en frossen natur som gjenspeiler ans indre "forfrysning"; en genialt presis skildring av ekstreme mentale tilstander, på grensen til galskap; et utrykk for eksistensiell håpløshet ...

Alt dette finnes i Sparbos og Steen-Nøklebergs tolkning. Den er dypt ekspressiv, men fri for melodrama og affektasjon; den er fint og rikt nyansert, men samtidig frisk, ung og direkte.

Sparbos stemmer er en solid, distinkt (inntil det litt skarpe noen ganger), ungtklingende bass-baryton. Sangerens unge timbre står i fordelaktig kontrast til de mange dype stemmer vi har hørt i "Winterreise" - den har mye av det unge og "hudløse" som preger de beste tenor-versjoner av verket.

LASERSKARP
En av Sparbos fremste kvaliteter er en helt eksemplarisk laserskarp diksjon - han formidler alle vebale valører i Wilhelm Müllers tekst. Men han glemmer likevel aldri å synge den.

Stemmen er i seg selv ikke helt feilfri - den har en tendens til å bli for stiv i klangen i midtregisteret. Men heldigvis er intonasjonen så sikker at dette aldri blir noe virkelig problem for lytteren.

Steen-Nøkleberg er helt uklanderlig, som autonom musikalsk utøver og som usvikelig lydhør "ledsager" på vandringen. Opptaket er nært, klart og fulltonende, med god balanse mellom sanger og pianist.

Jeg gjentar: En begivenhet. Varmt anbefalt!"

Harald Kolstad, Arbeiderbladet, 30. april 1996