Kommentar Dokumentasjon og kommersialisme

Den nye norske musikkens muligheter til å vinne innpass ligger i å bli spilt og repetert. Men en stor del av samtidsmusikken blir oppfattet som engangsmusikk.

En dobbelt CD på Aurora med kammermusikk av komponisten Arne Nordheim er kommet på markedet. BIT 20 Ensemble ledet av Ingar Bergby, sopranen Siri Torjesen, barytonen Njål Sparbo og organisten Harald Herresthal har spilt inn musikken. Det første verket med den poetiske tittelen "Magic Island" har gitt navn til platene.

Arne Nordheim, som andre samtidskomponister, prøver ut sitt materiale i flere sammenhenger. Verkene som nå er lydfestet, representerer en kammermusikalsk produksjon over en periode på 40 år. Egentlig dreier det seg om et utvalg av det meste Nordheim har arbeidet med. Verkene har vært fremme før i andre besetninger, eksempelvis som orkesterverker. De er også fremført og lydfestet slik.

Denne mangfoldigheten fascinerer og begrenser. Fascinasjonen ligger i repetisjonenes ulikheter. Et materiale og et verk som omplantes kan gi nye vinklinger og opplevelser både i klang og i uttrykk. Begrensningen ligger i at det meste kan være sagt tidligere. Gjentagelsene kan skape monotoni. Dette berører et annet aspekt ved vår tids musikk. Svært meget av det som blir skapt av samtidskomponister oppfattes som engangsmusikk. Det er et merkelig fenomen og kan være et resultat av at nyhetstanken har fulgt ny musikk-bevegelsen i alle år. Et nytt verk har ofte vært presentert som så spesielt at noe lignende aldri har vært fremme tidliger. Så er det blitt med den ene fremførelsen. I kjølvannet har en oppfatning om ny musikks manglende slitestyrke fått feste seg. Nye verker er blitt lagt til side, og etter hvert er de blitt borte.

Et viktig element i profileringen av musikk er innspillinger. Et musikkverk blir ikke levende før det klinger, og det er gjennom den levende musikken komponistene får sine opplevelser av det som er godt og kan bearbeides videre. Plateindustrien er derfor en viktig medspiller for dem som har villet få frem sitt. I dette har norske komponister vært påpasselige. De har hatt sitt eget platemerke og er blitt distribuert. Inntil nylig. Norsk Musikkdistribusjon er blitt overtatt av et utenlandsk selskap, og flere av de små nisjeprodusentene - også Komponistforeningen - er falt utenfor det etablerte distribusjonsapparatet.

I dette finnes vanskelighetene og utfordringene. Den nye norske musikkens muligheter til å vinne innpass ligger i å bli spilt og repetert. Publikum må kunne bli fortrolig ved å lytte seg varm på det som blir skapt dersom de skal ha muligheter til å sette pris på det.

I et lite musikkliv med få konsert- og fremføringsinstitusjoner, er plateindustrien en viktig innfallsport til det musikalske markedet. Slik situasjonen er i dag med et manglende distribusjonsnett og med Norsk komponistforening som ansvarlig for å bringe ut det som blir lydfestet, kan det ikke gå svært lenge. I dette ligger en kulturpolitisk utfordring.

Plateindustrien er en høyst kommersiell affære med sine krav til lønnsomhet. Dokumentasjonen som komponister lever på og av kan ikke være avhengig av kommersialismens spill.

Det gjelder Arne Nordheim og alle andre som vil ha sine verker i omløp. Når distribusjonen begrenses taper komponistene - og i det lange løp alle andre.

Idar Karevold - Aftenposten, 11.04.1996