SKJØNN MÜLLERIN

HAMAR: Like fantastisk som njål Sparbo og Einar Steen-Nøkleberg åpnet forrige sesong for Musikkens Venner i Hamar og Vang åpnet de årets sesong med konserten i Hedmarksmuseets aula søndag kveld. I fjor var det Franz Schuberts "Wintereesie", som sto på programmet.

"Die schöne Müllerin", med tekst av Wilhelm Müller, er fortellingen om vandreren, som - blant mye annet - søker kjærlighet og romantikk. At han skal føle det første så sterkt, har han neppe forhåpninger om før han treffer møllerens vakre datter. Fortellingen er både vakker og naturlig i innhold og utvikling, men som så ofte ellers, blir oppfyllelsen av vandrerens ønske bare med håpet.

Franz Schubert var en mester i å tolke slike stemninger, og fant alltid fram til de rette kombinasjoner for å kunne forene tekst og musikk. Fortelleren krever sin utøver både på det musikalske og følelsesmessig menneskelige plan. Men Njål Sparbo har alle elementer for begge deler i seg. Det er bemerkelsesverdig hvordan en så stor opera- og oratorietolker kan gjøre teksten i "Müllerin" så enkel og folkelig, med distinkt og lesbar uttale av hver eneste stavelse, ved siden av å tolke det musikalske innholdet så enkelt og likevel så gripende vakkert.

Selv om handlingen i "Müllerin" utvikles gjennom 20 av de 25 sangene diktsyklusen består av, er det plenty med variasjon i karakterene, både i de tekstlige uttrykk og i musikken, i denne også rytme og tempo. Det blir aldri noe kjedelig ved framdriften, en sart liten ballade blir aldri noen kontrast til de små opprør som ofte følger. Å forene dette, er selvsagt ikke en oppgave bare for fortelleren, selv om njål Sparbos rolle dekker mye av oppgaven. Det stilles like store krav til utøveren ved klaveret, uten at det er noen synlig belastning hos Einar Steen-Nøkleberg, ytre sett. I farten kommer vi knapt nok på en piansit som i den grad spiller med de to viktigste elementene hendene og hodet - og nesten uten synlige bevegelser i andre deler av kroppen. En annen egenskap ved hans spill er uttrykket i selve tolkningen, som gjør det i den grad mulig for den lyttende tilhører å følge innholdet i strofen helt ut, men som langtfra gjør utviklingen i musikken forutsigbar.

Med den utviklingen Musikkens Venner i Hamar og Vang har hatt sine første 10 år, er det neppe noen av deres tilhørere som har noe imot å innlede nye år med Njål Sparbo og Einar Steen-Nøkleberg.

Moss Undseth, Hamar Dagblad, 25. september 1995