Kjærlighet på italiensk

KONSERT

Siri Torjesen, sopran
Njål Sparbo, bassbaryton
Einar Steen-Nøkleberg, klaver
i Musikkens Hus, Kristiansand

I mars-nummeret av BBC Music Magazine diskuteres for nte gnag den klassisk musikk og dens etablerte konsertformer qua elite-musikk for elite-musikklyttere.

I gåt var det trekkspillmusikk i Teateret og gospelunderholdning i Domkirken samtidig med at Hugo Wolfs mesterverk "Italienisches Liederbuch" ble fremført i Musikkens Hus av glitrende dyktige og opplagte sangere og en akkompagnatør av høyeste internasjonale kaliber.

Jeg setter pris på rotekte trekkspillmusikk, og har forståelse for gospelsangens appell, men like fullt dukket BBC-artikkelen opp i tankene mine da jeg talte publikum i Musikkens Hus i går aftes og kom til snaut 50 personer.

Dette er ikke tid og sted til å forfølge temaet, men i det minste å peke på det enda en gang, og prøve å formidle et aldri så lite inntrykk av hva komponisten Hugo Wolf står for.

Hos ham mer enn hos noen annen, og da især i "Italienisches Liederbuch", går poesi og musikk opp i en høyere enhet. Disse 47 miniatyrene fremtrer som nærmest rene utbrudd av transeaktig skaperpotens hvor ordet og musikken integreres som bare et geni kan gøre det.

Det er ikke noe lite løft å påta seg å¨formidle disse sangene, og man kunne undres på om de tre kunstnerne vill holde mål.

Men det skal jeg si at de gjorde! Stødige som fjell i alt tekstlig, rytmisk og intervallmessig spilte de opp med troverdige, medrivende tolkninger av de mest hengivne, bitre, spottende, humorisitske, bisarre osv. musikkpoesier på italiensk kjærlighetslivs grunn.

Og publikum humret - eller satt musestille - eller trakk pusten. Alt klaffet for snagerne og for pianisten. Til hjelp hadde de en kafestol, som var en velvalgt støtte i formidlingen sammen med kroppspråk og mimikk. Helt topp!

En god støtte var også programarket, som var mønstergyldig i sin presentasjon av manfoldigheten.

Da Siri Torjesen hadde avsluttet med siste sang - rene katalogarien av en flørte i superklassen - og Steen-Nøkleberg hadde sprintet seg gjennom bravuretterspillet, var begeistringen enorm. Så om publikum ikke var så stort, skulle det sannelig være bevist at konsertutbyttet var formidabelt.

Anders B. Faksvåg, Fædrelandsvennen, 27. februar 1995