VAKKER "Winterreise"

KONSERT

"Die Winterreise", sangsyklus av Franz Schubert. Njål Sparbo, bassbaryton. Einar Steen-Nøklebger, piano. Aulaen.

Det blir stadig klarere at vi i den unge bass-barytonen Njål Sparbo har fått en lied-sanger av sjelden kvalitet. I Aulaen onsdag begeistret han et lydhørt og (o glede!) relativt tallrikt publikum med sin uklanderlig musikalske, dyptfølte tolkning av Schuberts geniale sangsyklus «Die Winterreise», over dikt av Wilhelm Müller.

For en ung lied-sanger er «Die Winterreise» omtrent det «Hamlet» er for en ung skuespiller: Selve UTFORDRINGEN. Sparbo besto prøven med glans. Stemmen, som er svært klar og behagelig i klangen, spenner fra et fritt og bærende høyt barytonregister til margfulle, velplasserte bass-toner, og den kompenserer i uanstrengt velklang, renhet og sikker intonasjon for det den i mellomregistret ennå måtte mangle av klangdybde og et rikere spill av klangfarger. Foredraget er naturlig ekspressivt, fritt for affektasjon og påklistrede effekter (Sparbo har mot til å gå imot vår tids tendens til «over-nyansering» innenfor lied-tolkningen, til å være enkel og rettfram når det er riktig å være det). Jeg kan ikke lenger få øye på noe virkelig svakt punkt i hans utrustning som lied-sanger; det som nå ligger foran ham er utfypning av tolkningene, og en berikelse av det midtre registerets ennå noe begrensede «fragespekter».

Både Schubert og Wilhelm Müller var "unge døde": Schubert ble 31, Müller 33. Ved et slående sammentreff døde Müller i 1827, mens Schubert komponerte "Die Winterreise"; komponisten døde året etter.

De psykologiske og eksistensielle temaene i Winterreise er mange og mangtydige, men sentralt står skuffet kjærlighet, flukt fra smerten, ensomhet, en nesten patologisk følelse av å være en "levende død" og av fremmedhet i verden og blant menneskene, en grublandet lengsel etter døden som befrier fra livets illusjoner og lidelser. Den navnløse vandreren er på hvileløs flukt fra alt gjennom et blekt og forstenet vinterlandskap som avspeiler hans indre tilstand. Bare ustanselig bevegelse gir ham en relativ lindring, enhver hvile er ensbetydende med fornyet smerte og med tanker på døden.

Sparbos bass-baryton har en utpreget ung klang; dette kom ham til gode i de tidlige sangene i syklusen, hvor ung og impulsiv kjærlighetssorg dominerer (mange bass barytoner, selv blant de største, virker for modne og «godt voksne» i sin stemme-karakter for disse første sangene). Men stemmen ble ikke for lettvektig når dette «anekdotiske» aspektet kommer i bakgrunnen for jeg-personens indre strid med ensomhet, fremmedfølelse, dødslengsel og dødsangst. Sparbo behersket hele registret av følelser i verket. Og den avsluttende «Der Leiermann», hvor syklusen toner ut i en isnende visjon av absolutt nød uten håp, hadde en dybde jeg ikke hadde ventet hos Sparbo på dette stadium av hans karriere.

Einar Steen-Nøkleberg var en lydhør og følsom akkompagnatør, spillet hans hadde mange fine ekspressive trekk, men han ga kanskje ikke klaver-partiet dets fulle musikalske dimensjon, som stemmens her nærmest likeverdige motspiller.

Harald Kolstad, Arbeiderbladet, 32. oktober 1994