Schönberg mot tyrannene

KONSERT
Verker av Mozart, Schönberg og Brahms. Det norske kammerorkester. Leder: Terje Tønnesen. Med Njål Sparbo, resitasjon; Einar Henning Smebye, piano. Den Gamle Logen

Arnold Schönbergs "Ode til Napoleon Buonaparte" (1942) for piano, strykekvartett og resitatør, bygger på et (forøvrig ikke altfor betydelig) dikt av Lord Byron, en opprørt retorisk tirade hvor den engalske dikteren håner den falne "tyrannen" etter hans abdikasjon i 1814. Schönberg skrev noen år senere i et brev til en kritiker at han sytes han hadde lykkes i å uttrykke musikalsk forakten og hånen som gjennomsyrer Byrons tekst. Verket tolkes vanligvis,uten tvil med rette, som et lidenskapelig "musikalsk imperativ" fra den landflykige tyske jøden Schönberg mot vårt århundres mest katastrofale despot og erobrer, Adolf Hitler. Ved å sette musikk til en tekst som avsluttes med en hyllest til George Washington - den eneste "store mann" som finner nåde for Lord Byrons øyne - kunne Schönberg dessuten uttrykke sin lojalitet overfor sitt nye fedreland USA.

Schönberg understreket i det samme brevet at ettersom musikken i verket "ustanselig beskriver, understreker og illustrerer" innholdet i Byrons tekst, må den metriske og rytmiske koordinasjonen være så eksakt og tett som mulig. Derfor "trenger verket en sanger med en svært sikker musikalsk sans". Det hørtes det ut til at det fikk i barytonen Njål Sparbo, som skilte seg med ære fra sin krevende oppgave. Ellers nøt den solide fremføringen ikke minst godt av pianisten Einar Henning Smebyes forståelse for og store erfaring i dette repertoaret. Kammerorkesteret har all ære av å ha satt dette "vanskelige", men umiddelbart fengslende og insisterende verket på sitt repertoar.

Forøvrig skjedde det imidlertid ikke noe spesielt bemerkelsesverdig, i den ene eller andre retning, under denne første konserten i Kammerorkesterets sesong. Jeg hadde reel, men moderat glede av Mozarts "Serenata notturna"; det hele klang litt "rough and ready", med lite av den selvfølgelige musikantiske skjønnhet som vel er denne musikkens dypeste "raison d'etre". Jeg hadde desidert mer utbytte av Brahms' strykekintett i G-dur opus 111 - ikke minst når bratjsene "sang" seg gjennom sine deilige partier. Men i likhet med Mozartserenaden etterlot også denne tolkningen mer et inntrykk av energi enn skjønnhet. Forøvrig: Var jeg den eneste i den fullsatte salen som syntes at fiolinene klang lovlig grelt og gjennomtrengende, både i Mozart og Brahms? Publikum reagerte med entusiasme på disse tolkningene; jeg klarte ikke å dele dets overstrømmende begeistring.

Harald Kolstad, Arbeiderbladet, 29. september 1994