Festspill-halloi med Rossini

Gioacchino Rossinis "Barberen i Sevilla" har ingen referanser til livets alvor. Det er en opera i buffa-tradisjonen der intrigen har en snev av sannhet i seg, men ikke nok til at det er noen som helst grunn til å ta på alvor det som foregår. Det er blott til lyst, og det skal være det.

Teatermannen Dario Fo har tatt Rossinis morsomme opera og gjort den til en farse. Til tider er den ellevill. Rossinis musikk er på plass, likeledes konvensjonene som ble lagt inn i det som skulle presenteres på en scene på begynnelsen av 1800-tallet - den påtatte høytideligheten, den mellommenneskelige tonen, holdningen i forhold til medspillere og meget annet. Alt dette finnes i Dario Fos versjon av den gamle historien.

Tilleggene kommer i mimikk, bevegelse, scenografi, regi og i tilstedeværelsen av en rekke aktører som opprinnelig ikke var med på Rossinis scene. Eller var de det likevel. Det er nemlig helt på det rene at noen av dem som spiller ut sine ablegøyer etter Fos anvisninger, er å betrakte som narrer, og de har alltid hørt med i et teaterkonsept. Derfor, når de dukker opp i denne versjonen av "Barberen", synes de etter ganske kort tid å høre med, de blir en selvfølgelig del av det hele og synes ikke å bryte med det som kan betraktes som opprinnelig og ekte.

Stjernelag
Forestillingen hadde première i Amsterdam i 1987, og selve oppsetningen i Bergen var Arturo Corso ansvarlig for. Det var et internasjonalt stjernelag som var solister, Hong Chen Li som Almaviva, Enrico Fissore som Bartolo, Hadar Halevi som Rosina, Vassily Gerello som Figaro - og han var svært god - og Harry Peeters som Basilio. I dette selskapet var det gledelig at også Bodil Arnesen som Berta og Njål Sparbo som Fiorello kom godt fra sine oppgaver. De var de eneste norske på solistplass. I tillegg var det en gruppe mimere som egentlig spilte ut sitt bevegelsesritual som et kontrapunkt eller et akkompagnement til det som ble sagt og gjort av solistene. De sørget for en akrobatikk som i sin mangfoldighet og med sitt presisjonsnivå er en sjeldenhet i en operaproduksjon.
Problemet i forestillingen var de ulike nivåene blant aktørene. Selv om medlemmer av Bergen Filharmoniske Kor gjorde en utmerket jobb på scenen, var den ikke god nok i forhold til de øvrige. Uansett burde koreografien ha vært mer gjennomarbeidet slik at det sceniske bevegelsesmønstret hadde blitt mer homogent.

Høyt nivå
Bergen Filharmoniske Orkester ledet av Alberto Zedda leverte en solid innsats i orkestergraven. Til å begynne med var de noe tunge på labben, og den symfoniske arven og tradisjonen var nærmere for hånden enn buffo-stilen og Rossinis eleganse. Men det rettet seg etterhvert, og da spilte de opp til rapiditeten som Enrico Fissore, Vassily Gerello og Hong Chen Li kunne oppvise i sine beste stunder.

En Dario Fo-produksjon er spesiell og hører med ved et festspill. Her var det internasjonale og det nasjonale i skjønn forening og på et høyt nivå.

Kongen og Dronningen overvar forestillingen.

KAREVOLD IDAR - Aftenposten papirutgave, 27.05.1994