Russlands sjel

RECITAL
Njål Sparbo, bassbaryton
Einar Henning Smebye, klaver
Håkonshallen

For en fin og kresen kunstner han er, Njål Sparbo! Og så generøs! I sommer sang han Grigs Vinje-sanger på Troldhaugen, tok alle 12 på strak arm. Sjelden at noen våger denne utfordringen. Onsdag inviterte han til soloaften.

Et rent russisk programvalg vitner om artistisk overblikk og imponerende vilje til helhetlig satsning, Sangerens kvalitetssans rekker like til programbladet som fyldig redegjør for hver enkelt sang, en nødvendig foranstaltning ettersom Sparbo hele tiden beveger seg i orginalspråkets vokalrike men fremmede klangverden.

Møtet med den nesten tomme salen syntes ikke å affisere kunstneren det minste der han åpnet for Russlands sjel, slik det har nedfelt seg i musikk av landets største mestre. Den melankolsk-tunge resonansbunnen er rikt tilstede i Tsjajkovskijs vakkerpoetiske kjærlighetssanger, lengselsfullt tilbakeskuende og resignerte. Disse fikk vi før Mussorgskijs firesatsige syklus der døden lurer og lokker menneskene til seg - barnet i vuggen, den syke unge kvinnen i vårnatten, den fattige som går seg vill i skogen og soldatene på slagmarken. Sparbo trengte inn til kjernen i hver enkelt av disse tragiske "sanger og danser". Karakteriseringen understreket han ved en nøye begrenset gestisk antydning - tydeligst i dialogen mellom den angstfylte moren og den truende død som til slutt snappet barnet til seg. Tolkningsmessig var dette en imponerende prestasjon som også påpeker Sparbos evner i musikkdramatisk retning.

Fire korte Sjostakovitsj-sanger ga overgangen til arier av Glinka, Rakhmaninov og Tsjajkovskij.

Njål Sparbos bass-baryton har en lys karakter, stemmen er myk og rund, tøyelig og ren. Den savner vel ennå noe i glans og briljans, men behandles med usvikelig teknsik sikkerhet. Hans personlige fremtreden er like stilsikker som hans musikalitet. Dette er en artist vi bør kunne vente oss mye av.

I Håkonshallen hadde han støtte av en ypperlig akkompagnatør, Einar Hennnig Smebye. Applausen var varm, og ekstra fikk vi ytterligere to nummer fra det russiske repertoaret.

Reidar Storaas, Bergens Tidende, 5. november 1993