Uroppførelse av oratoriet "Ei natt på jorda"

Uttrykksfull lidelsesnatt

Kirkemusikken er blitt et storverk rikere etter urfremførelsen av Kjell Habbestads og Paal-Helge Haugens oratorium "Ei natt på jorda" i Kristiansand Domkirke i går kveld. Samtlige medvirkende sørget for en stilren og inntrykksfull førstepresentasjon av et krevende stoff. Et tallrikt publikum fikk del i en varmende opplevelse av håp, tross alt.

Det er sjelden å oppleve tekst og tonspråk samvirke så til de grader. Paal-Helge Haugen har bygd tekstene fritt over Jesaja-boken. For å knytte an til dette har Kjell Habbestad i mye av musikken tatt utgangspunkt i jemenitt-jødisk synagogesang-tradisjon.

Og som Bibelens språk har farget vårt eget, merker vi like tydelig hvordan synagogesangen har videreføringer i eldre og nyere europeisk musikktradisjon, både i folkemusikken og i den gregorianske sang. Musikken blir derfor full av assosiasjonsmuligheter etter som den skrider frem. Det skal ikke mye musikalsk fantasi til for å høre gjenklanger av både "Vi tror og trøster" og "Dies irae", uansett om det er tilsiktet eller ikke. Skal man sammenligne Habbestads musikk med noe for å illustrere, må det være Benjamin Brittens kirke-dramatiske verk eller Janaceks.

Det er mye dystert nattemørke over verket, naturlig nok. Derfor virker den sparsommelige bruk av musikalske effekter logisk og naturlig. Med det oppbud av musikere og sangere veket krever, ville nok mang en komponist falle for fristelsen til å la det hele bruse ut i voldsomme klangkaskader. Men som Paal-Helge Haugens tekst er kjemisk fri for patetiske utmalinger av verdens skrekk og gru, selv om det er nettopp dette som beskrives, - er Kjell Habbestads musikk hele tiden balansert og fri for fakter.

Tross dysterheten får lyset lov til å bryte frem i glimt. Komponisten lar i korte øyeblikk ørene få hvile i en ukomplisert dur-akkord. Og teksten dveler ved sentrale nøkkelord, - fred, ord, sol.

Den største oppgaven falt på Njål Sparbo, som fortelleren. I velformede resitativer presentete han hovedtyngden av teksten, - litt av en utholdenhetsprøve for en baryton, - med krystallklar diskjon og åpenbar formidlingsevne. Dessuten med usedvanlig vakker klang.

Solistkvartetten, Siri Torjesen, Birte Myhrstad, Nils Harald Sødal og Jens Olai Justvik, viste seg å være en meget god sammensetning, og fungerte fabelaktig enten det var to og to eller alle fire i dialog med fortelleren. Consortium Vocale med sin kammerkorbesetning hadde tildelse få og korte satser, men klang utsøkt gjennom hele verket. Perjusjonistene i orkesteret hadde til oppgave å minne om verdens ståk og larm, noe de løste så man stundom trodde det var et helt flyttebyrå i sving.

Terje Mikkelsens sikre ledelse av utmerkede musikere fra Divisjonsmusikken og Kristiansand Symfoniorkester var en sterkt medvirkende årsak til den gedigne fremføreslen. Et ekstra pluss til de dype messingblåserne som mang en gang fikk det til å gå ilninger nedover ryggen. Disse ryggmargsregisreringer til tross, - dette er et verk som taler både til hjerte og hode, og derfor vil det trolig bli et levende verk i lang tid fremover.

(foto: Trygve Skramstad)

Njål Sparbo bar hovedtyngden av teksten frem i "Ei natt på jorda", og gjorde en formidabel prestasjon.

Emil Otto Syvertsen, Fædrelandsvennen, 24. april 1993