Lykketreff med Monteverdi

"Orfeo son io!"

At vi i tilfellet Orfeo har å gjøre med et livskraftig verk fra operalitteraturen, ble til fulle bevist i Zürich i 1975, da Jean-Pierre Ponelle innledet sin Monteverdisyklus med denne operaen, i samarbeid med dirigenten Nikolaus Harnoncourt. Monteverdioppførelsene i Zürich ble en verdenssenasjon. Allikevel nøler de fleste store operascener med å sette opp Monteverdi, og kanskje spesielt den tidlige Orfeo. Den norske Operas fremførelse av Poppeas Kroning for et par tiår tilbake ble imidlertid en av de store forestillinger i operaens hsitorie. Sommeroperaens "forenklede" Orfeo føyer seg pent inn i denne sammenheng: med de enkleste sceniske midler, i en elegant og ren regi av Simon Target, innordnet verket seg rommets egenart. Tilsammen utgjorde de vakre hvite stiliserte kostymene, den vårgrønne plafonden og de enkle søylene som eneste "klulisse" en sann primavera-scene i beste renessanseånd. Target lot koreografi og lysvirkninger antyde det mystiske innholdet med diskret dramatikk. Det var til tider trangt på scenen, men det ble en gjennomført vakker forestilling.

Orfeus-sagnet har vandret gjennom tider og kulturer. Sangerskikkelsen Orfeus, gresk i sin opprinnelse er tilstedeværende nær sagt overalt, i musikk og opera, i diktning og bildende kunst. En lysskikkelse fra det thrakiske landslap - sangeren som overvant døden. Når Orfeus sang, kretset fugker i uendelige skarer over hans hode, fra det dypblå havet hoppet fislene henført opp mot ham, stener og trær ble beveget, Sisyfos satte seg ned på en sten og hvilte ut, Tantalus glemte sin sult og tørste. På utallige greske vaser er disse scener gjengitt; Orfeus med lyren i hånden - et bilde på musikkens allmakt, gudenes fornemste gave til menneskene. Bildet blir til et drama: Da Eurydike, Orfeus' hustru, dør av et slangebitt og blir hentet av Hades, begir sangeren seg til underverdenen, med lyren i hånden, for å bringe sin elskede tilake til livet. Lyren er hans eneste våpen , hans "cetra omnipotente" skal fravriste dødens dens offer. Orfeus klagesang over sin døde hustru får naturen til å dirre, menneskeheten til å bøye hodet. "Tu se' morta, mia vita, ed io respiro?" Mesterlig gjengir Monteverdi alle fortvilelsens stadier med hjelp av harde dissonanser, abrupte sprang i toneart og med en ekspressiv melodiføring. På sin vei ned i underverdnen ledsages Orfeus av en guddommelig skikkelse Speranza, håpet. Men ved inngangsporten til dødsriket forlater hun ham, for på denne port står Dantes berømte ord om at den som trer inn her, må la alt håp fare - og Orfeus står alene, med lyren i hånden, overfor fergemannen Charon: "Jeg er Orfeus!" Det uhyrlige skjer; selv Charon beveges av hans sang (hos Monteverdi sovener han!), Orfeus blir satt over dødsfloden, med sin sang overvinner han også dødsrikets hersker Hades.

Og Orfeus får vandre veien tilbake til livet, med Eurydike bak seg. Men han må lyde undeverdenens lover: han får ikke vende seg, får ikke se sin elskede. Veien tilbake blir den tungste, lengselen er for stor, utålmodigheten ikke til å bære. Orfeus snur seg, og i et siste øyeblikk smelter hans blikk sammen med Eurydikes, i avskjedens smerte. Ubønnhørlig hentes Eurydike tilbake til dødsriket, hun tar farvel med ordene: Du mister meg fordi du elsker meg for høyt.

...

Andrew Parrott, som stod for den musikalske innstudering av verket, hadde hatt en lykkelig hånd både med orkesteret og de fleste av sangerne. Joseph Cornwell som Orfeo var sanglig gjennomgående imponerende, men mangelt scenerutine, han beveget seg stivt, usikkert, av og til virket det som om han ikke hadde loddet dypet i den skikkelsen han fremstilte, noe man merket spesielt i klagesangene. Derimot kombinerte Gudjon Oskarsson Charon scenisk utstråling med store sanglige kvaliteter. Men først og fremst var det Njål Sparbos fremstilling av Plutone man merket seg, med farlig demoni elektrifiserte han et øyeblikk scenerommet som fyrsten av skyggenes rike.

Også Hanne Mari Ørbæks Musica bør fremheves. Andrew Parrott imponerte med Norsk Barokkorkester, det gav et autentisk, profesjonelt inntrykk. Men vi har kanskje i for sterk grad vent oss til en høyere temperatur i Monteverdifremførelser, sterkere kontraster, skarpere dissonanser, høyere ekspressivitet. Men med Logen som den gitte ramme, fikk nok publikum en optimal Monteverdi. Summa summarum ble det en sann stjernestund, en uforgelmmelig aften, ikke bare for de som dyrker tidlig musikk. All honnør til arrangørene.

Elisabeth Wessel, Morgenbladet, 24. juni 1992