Vakker "L'Orfeo"

OPERA
"L'ORFEO" av Claudio Monteverdi.
Joseph Cornwall, Emily van Evera, Mona Julsrud, Njål Sparbo m.fl.
Regi: Simon Target. Musikalsk ledelse: Andrew Parrott.
DEN GAMLE LOSEN I OSLO

Oslo Sommeroperas første sceniske satsning på tre år ble en stor seier for denne uvurderlige oase i sommerens operaørken. Nei, "L'Orfeo" er virkelig ingen blodløs antikvitet, ingen museumsgjenstand for spesielt interesserte! De små innvendinger man måtte ha til enkelte detljer i oppsetningen svinner inn til ubetydelighet mot den store musikkdramatiske opplevelsen helheten gir oss.

Intim stemning
Som Andrew Parrott med entusiasme påpekte i sin lille innledning til forestillingen er Den Gamle Logen svært godt egnet til fremføring av akkurat dette verket - dens sal er av tilnærmet samme størrelse som salen i fyrstepalasset i Mantua hvor Monteverdi i 1607 presenterte sin "Orfeus, fabel i musikk" for fyrstehoffet og et utvalgt publikum av skjønnånder. "L'Orfeo" er ute av sitt element i større moderne operahus - i Logen derimot får "fabelen" sin rette intime steming og nære, inntrengende tone.

Romlig dybde
Scenografen John Senczuk har bygd en svakt skrånende "sceneplan" som tar sin begynnelse på Logens egen bittelille scene og vider seg ut til den egentlige skueplass et stykke ute i salen. Denne løsningen fungerer godt, den gir anledning til en viss stigende romlig dybdevirkning - nymfen som bærer det triste budskap om Eurydikes død kan "komme fra det fjerne", Apollo kan "stige ned fra det høye" og han og Orfeus kan "stige opp syngende" i sluttscenen.

Kostymer
Trass i sine små dimensjoner virker ikke scenerommet forkrampet. Her er ingen dekorer, bare kostymer (en alt i alt kledelig fantasi over hvordan senrenessansen kunne forestille seg gresk-pastorale kostymer; de er holdt nesten utelukkende i skinnende hvitt) og et par-tre rekvisitter - Orfeus' lyre, ferjemannen Charons svarte kappe besatt med to stiliserte dødningehoder. Det er alt, og det er nok. Regissøren Simon Target manøvrerer de 14 sangerne intelligent og funksjonelt; de dramatiske klimaksene får det mål av tragisk patos de bør ha, uten overdrivelser og gudskjelov uten "fiffige" regissør-påfunn. To vakre unge dansere - Nuri Ribera og Niklas Gundersen - gir i sine korte danser det kyskt utformede kjærlighetsdramaet et passende anstrøk av direkte, men smakfull erotikk. "Overtekstene" er eksemplarisk diskrete. Bare én for meg åpenbar tabbe må påtales: Jeg ser ingen som helst grunn til å gjøre Apollo til en gammel mann om han aldri så mye i teksten omtales som Orfeus' far. Han bør - selvfølgelig - være mytologiens gyldne og evigunge gude-ideal.

Glimrende sangere
Sangerne var alle gode onsdag, og ikke få var glimrende. Jeg må tilstå en liten skuffelse angående Emily van Everas "budbringerske" - hun virket ikke i sin beste vokale form, og hennes store fortelling om Euridices død kunne hatt mer intensitet i uttrykket. Og Andrew King var en heller tørtklingende Apollo. Forøvrig var her ingen vokale svakheter å snakke om, og mye vakkert å glede seg over. Joseph Cornwell var en gjennom-musikalsk, gripende Orfeus; at stemmens lavere register virket litt slitent onsdag ble mer enn oppveid av det høye registeret klare skjønnhet, og av hans både inderlige og stilfulle foredrag.

Njål Sparbo var en vokalt praktfull og scenisk autoritativ Plutone - Dødsrikets konge - og hans dronning Prosperina (Persefone) ble vakkert sunget og subtilt spilt av en for meg ukjent, meget lovende norsk nykommer, Trude Cecilie Knutsen. Gudjon Oscarsons herlige bass gjorde Charons to resitativer til en frydefull svir. Og da en av hyrdene hadde en liten solo, hørte våre forbløffede og henrykte ører en stemme helt utenom det vanlige, en høytklingende tenor med den mest utsøkte lyriske sødme i klangen. Han heter Rodrigo del Pozo, gir solo-konserter med gammel musikk og vi bare MÅ så fort som mulig få høre ham i en konsert her i Oslo. Oslo Arts Management føler seg sikkert kallet!

Musikk-opplevelse
Norsk Barokkorkesters utmerkede innsats kvelden igjennom viste at deres samarbeid med Andrew Parrott har båret god frukt. Den fremragende britiske dirigenten var fullstendig i sitt element i denne musikken, og ledet med glød sine tropper til en sikker seier. Gå ikke glipp av denne sjeldne opera- og musikkopplevelsen.

Harald Klostad, Arbeiderbladet, 19. juni 1992