Progressiv Brahms

Storsatsning. Njål Sparbo gjorde en fremragende innsats sammen med Borg Bach-kor under gårsdagens konsert.

"Johannes Brahms' musikk fremstår sjelden som så genuint uttrykksfull som den gjorde i Domkirken i går, befriende blottet for romantiske floskler"

Johannes Brahms blir ofte regnet som den mest klassisistiske og konservative av høy-romantikerne. Sett i lys av at Brahms faktisk er en direkte forløper for Schönbergs atonale musikk, er det merkverdig at musikken hans stadig fremføres som bakstreversk. Guttorm Ihlebæk omgår dette problemet på en uvanlig men effektiv måte. Ved å overføre sin kompromissløst barokke musikkforståelse på Brahms, oppstår det uventede resultatet at de progressive sidene ved Brahms' musikk belyses. Snarere enn å tjene billige poenger på å fremheve pompøse klanger og sødmefulle melodier, er det polyfonien og den modernistiske temabehandlingen han retter oppmerksomheten mot. Resultatet blir svært ekspressivt og gripende, blottet for den unødvendige sentimentaliteten Brahms ofte utsettes for.
Gårsdagens hovedverk "Ein Deutches Requiem" fremsto som noe ujevnt fra kor og orkesters side. Verkets høydepunkt var 6. satsen "Denn wir haben nie keine bleibende Statt" for baryton, kor og orkester. Med sin klare og tydelige diksjon og diskre klang, greide solist Njål Sparbo å skape en dialog med både kor og orkester hvor hans egen solistrolle ble underlagt musikalske mål. Sopran Marianne Hirstis arie ble vel solistisk, og hun ble nærmest liggende utenpå klangen uten helt å integreres i den.
Til tross for noen hederlige forsøk av enkeltmusikere fremsto Universitetets Symfoniorkester som en seig og uartikulert klangmasse. Nå skal det sies til orkesterets forsvar at dirigent Ihlebæks kordireksjon sannsynligvis ikke er den letteste å følge, men dette kan likevel ikke forklare alle svakhetene. Intonasjon har ingenting med dirigenten å gjøre.
Bach-koret selv imponerte særlig i to motetter av Brahms som innledet konserten, hvor Ihlebæks musikalske intensjoner fremsto i et spesiellt tydelig lys. I "Ein Deutches Requiem" ble koret utvidet med omlag 50 ekstra sangere uten at dette hevet nivået. Den forståelsen mellom kor og dirigent som vanligvis karakteriserer Bach-koret var tidvis fraværende. Likevel fremsto koret med en tyngde og klarhet som kledde verket.
Helt til slutt må Dan Renè Dahl nevnes. Hans tolkning av to av komponistens orgelverk kan ikke roses nok. Med en teknisk briljanse som er få forunt og en genuin forståelse av musikkens substans var hans spill blant de absolutte høydepunktene i en svært vellykket konsert.

Bendik Hagerup, 3. November 1997, Fredrikstad Blad